Biltur i bratte bakker

Vi hadde ikke kamera, så jeg måtte tegne

Buicken ble for dyr, så jeg byttet bil, men jeg husker ikke hva den het, men fin var den. Jeg tok med moren og søsteren min på en tur, og da kjørte vi i 30 og 40 kilometer i timen. Vi var alle stolte der vi kjørte, moren og søsteren min lo hele veien, og vi fløyta i nesten hver sving. Alle fløyta i svingene den gangen. Jeg tror det var for å hilse på dem en møtte og for å si: ”Hei, her kommer jeg.” Men fløyta hadde en rar lyd. Den hørtes nesten ut som en gammel ku.
En gang hadde vi en langtur med bilen. Bilen var stappfull med mor, far og søsknene mine. Alle var så glade og sang og lo. Det var ikke så veldig gode bremser på denne bilen, og der vi skulle kjøre, var det så fryktelig bratt. Vet du hva faren min gjorde? Han gikk ut og fant et stort tre som han bandt fast til støtfangeren bak på bilen. Så tok han en tung stein og bandt fast i treet, og så satte han seg oppå treet. Alle søsknene mine gikk ut av bilen, men moren min syntes hun måtte sitte ved siden av meg. Så kjørte vi i første gir i snilefart nedover, og det var bare så vidt vi beveget oss. Det var nok litt komisk å se far oppå treet, en svær flokk mennesker som vandrer nedover bakkene, og en bil som nesten ikke kjørte. Det var mange folk som stoppet opp og lo av oss den dagen, men det var artig!