Det var ikke bare lett å selge varer på dørene

Da jeg ble 17 eller 18 år, syntes jeg det var flaut å gå med handlevogna og selge på dørene.
Det så nok litt rart ut da vi kom, for vi var så mange. Vi var et helt følge, mor, far, meg og
alle søsknene mine. Jeg husker en gang vi reiste på Vestlandet, og jeg skulle ut på handletur
alene. Jeg hadde akkurat fått meg ny hatt, og syntes jeg var så fin i den. Hatten hadde
stor brem og skulle sitte litt skjevt på hodet. Jeg gikk rett og rank i ryggen og bar kofferten
som om den var lett som en fjær. Det var litt kaldt akkurat den dagen, så vinden pisket
meg i ansiktet, og jeg var kald da jeg kom inn på kjøkkenet. Jeg hadde vært der mange
ganger før, så alle kjente meg, men nå var det lenge siden sist. Denne dagen var mor og
far ute og handlet også, og da jeg kom inn, satt de sammen med folkene på gården og
spiste. Det var jenter der også, mange jenter, og de så på meg da jeg kom inn. Jeg hadde
på meg gummistøvler, fordi det var så bløtt ute. Men gummistøvlene var gamle og blitt
glatte av alt vannet. ”Her er sønnen min, han Oliver, dere kjenner vel han,” sa mor, og alle
jentene kikket på meg. Jeg sto med kofferten ved døra, og plutselig bare datt jeg på gulvet
så trådsnellene for utover gulvet og alle lo. Jentene, mor, far og de andre voksne. Jeg ble
så flau og sprang ut av døra igjen det forteste jeg kunne, og det var lenge, lenge før jeg
turte å gå tilbake til den gården.