Av og til spilte pappa og brødrene hans trekkspill. Og en dag kom pappa hjem fra byen
med et grønt trekkspill til broren min. Broren min var 6 år eldre enn meg, og mamma og
pappa mente han hadde hender som passet godt til å spille trekkspill. Han hadde lange
fingrer slik at han lett kunne nå alle knappene og tangentene. Jeg var bare 7 år da broren
min fikk trekkspill, og jeg var så misunnelig på han! Så hver gang mamma, pappa og broren
min dro ut, lånte jeg trekkspillet og prøvde å lære meg å spille. En dag kom de hjem uten
at jeg hørte det. De sto utenfor og lyttet mens jeg spilte, og da skjønte de at jeg kunne
lære det bedre enn broren min, selv om jeg ikke hadde så lange fingrer som han!
Det var ingen som kunne lære meg å spille, og det var ikke noen musikkskole jeg kunne
gå på. Vi hadde ikke penger så jeg kunne få undervisning av noen andre, men jeg hørte
på når pappa og onklene mine spilte. Men den egentlige læremesteren min var grammofonen,
platespilleren. Jeg satte på plater og hørte og hørte og hørte om igjen og om igjen. Til slutt
kunne jeg spille melodiene, og den aller første jeg kunne, hette: ”Høgt oppe på berget der
har jeg en venn.”
Da jeg ble litt eldre, spilte jeg bestandig når vi var samlet. ”Ludvik,” sa de. ”Kan du ikke ta
fram trekkspillet og spille for oss.” Jeg likte det godt, og jeg ble ganske god. Og når jeg
spilte, kom det alltid mange andre som ikke var tatere, og så satt vi rundt bålet. Jeg spilte,
og de andre danset. Så trekkspillet er min gode venn. Jeg tar det stadig fram og spiller
både glade og sørgelige melodier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar