Jeg begynte tidlig å reise

Vi hadde ikke råd til bil, så da var det bare en ting å gjøre, og det var å gå.
Det var nok tungt mange ganger, for vi måtte bære med oss alt vi trengte av mat og klær. Jeg ble pakket godt inn, ”reivet” kalte de det. Det var vanlig at en gjorde det med småbarn den gang jeg var liten.
Da tok mamma et langt skjerf og surra det rundt hele kroppen min, slik at jeg ikke kunne røre på meg. Jeg husker ikke hvordan det kjentes, men nå synes jeg det høres litt trangt ut.
Da jeg var liten, måtte mamma eller pappa bære meg, for jeg kunne jo ikke gå. Men jeg husker en gang da jeg var litt eldre. Det var så kaldt den dagen, og jeg frøs over hele meg.
Men så tok pappa ut alt han hadde i sekken sin, pakket meg inn i et ekstra ullteppe, og satte meg oppi der. Det var varmt og fint, og så kom jeg høyt opp og hadde god utsikt.
Det hendte noen ganger at vi var ute og reiste om vinteren også, og da hadde vi med oss en spark. Spark var fint, for da slapp mamma og pappa å bære så mye, og noen ganger bandt de meg fast oppå alle tingene sine, og der lå jeg mens de sparka bortover veien.
Når vi reiste om vinteren, var det ofte veldig kaldt, så det aller beste var å komme inn. På den tiden var det mange på gårdene som hadde vedovn med stekeovn i. Så når vi kom inn i et hus, fikk jeg ta av meg støvlene og legge bena inni stekeovnen. Det var deilig, det.