Alle vi som er tatere, og som reiste rundt i Norge, var glad i musikk. Det var alltid noen
som spilte trekkspill eller fele, og alle kunne mange sanger.
Jeg likte godt å ligge om
kvelden og høre på når de voksne sang og spilte sangene sine. Det var lange sanger,
mange, mange vers, og det var veldig ofte om noen som var kjærester, eller som ville bli
kjærest med noen. Det var spennende! Noen viser var veldig morsomme, og da lo de
voksne høyt og lenge, men plutselig kunne de gråte og gråte fordi en annen vise var så
fryktelig trist. Jeg kan også gråte nå hvis jeg hører en vise som er trist, eller en melodi
som er veldig sørgmodig. Men selv om det er trist, liker jeg det. Det er noen ganger godt
å gråte når en hører en trist sang. Det er nesten så jeg blir gladere etterpå!
Det hendte bestemor sang til meg når jeg skulle sove. Den sangen jeg likte best, hadde
ingen ord. Bestemor bare trallet, og så satt hun og trampet forsiktig med foten. Det var
en god lyd, det. Jeg likte å sovne til den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar